Rjukanbanen

3658 Miland, Norway (Telemark.)

From Wikipedia, the free encyclopedia:
The railway's main purpose was to transport chemicals from Norsk Hydro's plant at Rjukan to the port at Skien, in addition to passenger transport. At Mæl the wagons were shipped 30 kilometres on the Tinnsjø railway ferry to Tinnoset where they connected to the Tinnoset Line.

Construction of the line started in 1907, and it opened two years later. It became the second Norwegian railway to be electrified in 1911. It experienced heavy growth, and had fifteen electric locomotives in use. During World War II it was the scene of the Norwegian heavy water sabotage. After the 1960s production declined, and the railway was closed in 1991. It was kept as a heritage railway.

Reuse as a heritage line

In 2006 the Norwegian Directorate for Cultural Heritage announced they would be working to preserve the railways and ferries, and in 2008 it became clear that the directorate was working with an application for the Rjukan Line, the Tinnoset Line and the ferries to be included in a UNESCO World Heritage Site along with the closed plants in Rjukan and Odda.[33] The line was added to the list of priority technical and industrial cultural heritage by the Norwegian Directorate for Cultural Heritage.

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi:
Rjukanbanen ble åpnet i 1909, elektrifisert i 1911 som en av de første normalsporede jernbanene i Norge, og nedlagt i 1991.

Navnet Rjukanbanen eller Rjukanbanene (flertall) ble opprinnelig brukt om alle jernbaneavsnittene mellom Rjukan og Notodden, mens det vi i dag definerer som Rjukanbanen het Vestfjorddalsbanen. Etter at Tinnosbanen ble overført til Tinnoset-Porsgrunnbanen (T.P.B.) i 1920 har betydningen av navnet gradvis blitt endret.

Stiftelsen Rjukanbanen ble opprettet i 1996 for å drive museumstrafikk på banen, og ble fra 2012 en del av Norsk Industriarbeidermuseum. Ordinær turisttrafikk på sommerstid kom igang fra 2016. Banen er en av bærebjelkene i Rjukan–Notodden industriarv, som i 2015 ble oppført på UNESCOs verdensarvliste.

Museumsbanedrift

Av jernbanemateriellet som stiftelsen overtok var de elektriske lokomotivene 9 og 10, diesellokomotivene 20 og 22, internt vedlikeholdsmateriell og en del godsvogner. Fra Rjukan Salpeterfabriker overtok man en liten skiftetraktor av typen Schöma CFL 40 VR fra Christoph Schöttler Maschinenfabrik. Traktoren er bygget i 1971, men ble anskaffet brukt til Rjukan på midten av 1980-årene. Siden den ikke hadde noe kjent nummer ble den da tildelt nummer 23, som var det første ledige nummeret etter Henschel-lokene. Fra Eidanger Salpeterfabriker overtok man et diesellok av typen Henschel DH 360 fra 1956 med nummer 18, og nummer 19, som ble levert samtidig med og var identisk med 20–22.

Det ble også anskaffet gammelt materiell fra NSB, som ikke hadde noen spesiell tilknytning til Rjukanbanen. Skiftetraktor Skd 213.65 ble anskaffet og gitt nummer 24, etter Schöma-traktoren. Det ble også anskaffet flere motor-, mellom- og styrevogner av type 67 og type 68, da det ikke fantes brukbart persontogmateriell igjen på banen. Norsk jernbanemuseums El 9.2064 ble deponert hos stiftelsen, men ble i 2008 overtatt av jernbaneselskapet Norsk Transport AS.

1. desember 2012 overtok Norsk Industriarbeidermuseum (NIA) ansvaret og eierskapet av jernbaneanlegget, med materiell og bygninger, samtidig som stiftelsen ble avviklet. Lok nummer 20 ble i 2013 sendt til Marienborg i Trondheim for en større revisjon, og returnerte til Rjukan i 2015. Våren 2016 fikk NIA godkjennelse fra Statens jernbanetilsyn til å drive museumsbanevirksomhet, så fra og med juli 2016 kom man endelig igang med regulær museumsbanetrafikk to dager i uka i sommersesongen, i tillegg til mulighet for chartertog. Dermed var en drøm realisert for Rjukanbanens venner, som har tatt seg av og sett etter anlegget etter at driften ble stoppet i 1991.

• Imprint
• Privacy
• Terms of Use
• Copyright
• FAQ

• About Radiomuseum.org
• Contact
• Press
• Logos
• send2friend